top of page
Søk

Styggen på ryggen - om selvbilde og sånt....

Forfatterens bilde: Geir Ove BusethGeir Ove Buseth

Jeg sitter her og ser etter jobber det kan være aktuelt å søke på. Etter å ha fullført et års studie, må jeg nå finne noe å gjøre. Helst noe som har med studiet (digital markedsføring) å gjøre, men i starten kan jeg ikke være fullt så kravstor. Drømmen vil være å jobbe selvstendig med flere ulike oppdragsgivere.


Mye ledige å velge i - ikke så mye aktuelt i Hallingdal.

Når jeg studerer annonsene tar jeg meg selv stadig i å tenke at den jobben høres artig ut, men den får jeg sikkert ikke…. Ubevisst snakker jeg meg selv ned og gjør meg dårligere enn det jeg er. Tror mange kan slite med det når de ser etter jobb. Alle jobbannonser har mange ønsker og krav, men det skal mye til for at de finner en som har alt. Din personlighet, erfaring og kunnskap kan være mer enn bra nok. Det er det fort å glemme.


Derfor tenkte jeg dette kunne være en fin anledning til å skrive noen ord omkring selvbilde, selvtillit og selvfølelse. Dette er jo noe som påvirker oss i hverdagen og som vil komme igjen i flere innlegg. Når man ikke har trua på seg selv er det også vanskelig å oppnå det man vil. Jeg er til tider veldig flink til å snakke meg selv ned på mange områder. Dette innlegget skal handle om det som relaterer til jobb og lignende. Jeg er sikkert ikke alene, og hverken dere eller jeg har grunn til å fortsette med å trampe på oss selv!   


Klipp som forklarer hva selvtillit, selvfølelse og selvbilde er.
Klipp fra psykologvirke.no

Når jeg tenker på hvordan dette påvirker oss som personer er det alltid et eksempel fra jeg var ung som dukker opp. Jeg var ivrig i fotball uten at jeg var så veldig god, var nok sånn omtrent på snittet et sted. Etter hvert som jeg ble eldre økte kravene, alvoret ble større og usikkerheten meldte seg. Etter hvert ble jeg usikker på egne evner og prestasjoner. På den tiden spilte jeg mest som back og jeg husker for eksempel at jeg sjelden inviterte keeper til å spille til meg. Jeg frykta at jeg skulle rote bort ballen og valgte en feig tilnærming isteden.


Bilde av et av lagene jeg spilte på.
Bilde fra tiden jeg spilte på Torpo IL.

Det som står så klart for meg i denne sammenhengen er en kamp mot Krødsherad. Laget mitt spilte helt ræva – faktisk så dårlig at jeg glemte at jeg i mine øyne var en av de dårligste. Det er nok en av få kamper jeg virkelig slapp meg løs, lot tankene ligge og bare spilte. Vi tapte kampen klart, men jeg scora og spilte kanskje min beste kamp noensinne. Det var uvant å få så mye skryt etter en kamp, det hadde nok aldri skjedd før. Bare synd jeg ikke tok det mer til meg, gamle synder kom fort tilbake!


Noe av grunnen var nok at de andre spilte så dårlig, men først og fremst var det fordi jeg glemte hvor dårlig jeg selv mente jeg var…. Når man bygger ned sitte eget selvbilde gjennom å undervurdere egne ferdigheter legger vi uten tvil en demper på hva vi egentlig er kapable til å prestere. Jeg tenkte nok ikke så mye på det da, men i voksen alder har det blitt et slags symbol på hvordan vi har lett for å begrense oss selv med tankesettet vårt.  


Ellers i oppveksten tenkte jeg ikke så mye i de baner. Jeg var flink på skolen, hadde gode venner og lært ting raskt. På ungdomsskole og videregående leste jeg så å si aldri til prøver og i enkelte timer leste jeg Morgan Kane i smug fordi det var langt mer spennende enn det kjedelig stoffet læreren kom med. Allikevel fikk jeg stort sett gode karakterer.


Portrettbilde av meg fra russetida.
Mer hår og mindre kropp på begynnelsen av 90-tallet :)

Når videregående var over bar det rett ut i jobb på fjellstua – og der ble jeg til jeg var 42 år. Jeg tenkte aldri på hva jeg hadde evner til å bli, min bane hadde jeg allerede bestemt. Litt påbygg gjennom kurs og lignende ble det opp gjennom årene, men det meste dreide seg om jobben. En jobb jeg kunne ut og inn. Jeg var trygg på hva jeg drev med og på hvordan andre opplevde meg. Dette fiksa jeg!


Jeg anså meg også som ganske kreativ. Vi lagde vår egen reiseservice når etablerte reisearrangører ikke la turer til oss. Via denne lagde vi turer både til fjellstua og utlandet. Vi hadde egne aktivitetsprogrammer fullt på høyde med store hoteller i vinterferie og påske.


Var også av de første i landet til å ha shuffleboard bord, videresalg av slike bord var opphavet til det som nå er Einkort. Det var heller ikke mange som hadde utendørs shuffleboard baner. Du kunne også prøve hesteskogolf et par år, være med på artige quiz varianter og spennende aktiviteter andre ikke hadde. Alle brosjyrer lagde jeg selv, jeg elsket alt som hadde med aktiviteter og kreativitet å gjøre!


Bilder fra shuffleboard inne og ute på Liatoppen.
Shuffleboard i både innen- og utensdørsvarianter på Liatoppen.

Dessverre var ikke dette og beinhard jobbing nok. Vi måtte som fortalt tidligere selge fjellstuen – og før vi kom så langt hadde jeg kjørt meg selv i kjelleren både fysisk og psykisk.


Den knekken jeg fikk i 2014/15 har nok påvirket meg mer enn jeg ville innrømme. Det føltes helt riktig å selge og det har gitt meg et helt annet liv. Spesielt når det gjelder fritid og det sosiale. Men ubevisst gnager det nok i bakhodet at jeg ikke klarte å holde liv i fjellstua - at det var jeg som ble siste stoff for familiebedriften. Kanskje var jeg ikke så god på det jeg drev med allikevel? Kanskje burde jeg gjort ting annerledes?


Innerst inne vet jeg at jeg gjorde det jeg kunne, men det hjelper ikke når man stadig tenker det motsatt. Og sånn fortsatte det dessverre.....


I årene etterpå har det ikke stått på planer og ønsker. Jeg ville utvikle eget selskap og jobbe videre med ting jeg elsket å drive med – kreativ utfoldelse og aktiviteter. Livet som maxi-taxi sjåfør skulle bare være midlertidig et par år mens jeg satte mer spennende planer ut i live.


Jeg merket fort at knekken hadde gjort noe med meg. Migrene og smerte i nakke/hode tok fort overhånd om jeg ikke tok hensyn. Sikkert kroppens måte å fortelle at jeg ikke skulle fortsette som før. Det virket også inn på psyken. Selvtilliten var borte og «kameraten» i hodet mitt var dyktig til å fortelle meg at dette fikser du ikke….



Det er lett å redusere seg selv når man lar feil tanker og «stemmer» få overtak. Når man mister trua svekkes kreativiteten og den negative spiralen fortsetter å snurre. Uten tru på seg selv blir det meste halvgjort og knapt nok det. Istedenfor å bygge et selskap jeg kunne leve av ble det et selskap som trakk både kapital og energi.


Så kom pandemien – og hvordan jeg taklet den kan dere lese mer om i mitt første blogginnlegg (50, feit og mislykka). Jeg takla den ikke så veldig bra…. Her hadde jeg tidenes sjanse til å satse på firmaet mitt. Netthandel fikk en kraftig vekst og folk ville ha ting de kunne bruke hjemme for å få tida til å gå. Et drømmescenario for en som vil satse på artige og familievennlige aktiviteter. Men klarte jeg å utnytte det? Neida – selvfølgelig ikke!


Utklipp fra avis etter pandemien.
Utklipp fra statistikk fra DNB

Kapitalen var brukt opp og selvtilliten omkring det jeg drev med var på bunn. Jeg forsøkte - men når jeg samtidig hadde tatt på meg to jobber falt alt sammen. Jeg gikk på en smell igjen, en ny bekreftelse på at dette fikser du ikke!


«Styggen på ryggen» hadde hele tiden fortalt meg at jeg ikke var bra nok, og han fikk jo rett…. Jeg nærmet meg 50, var arbeidsledig, nesten blakk og levde på en fjern drøm om å skape noe eget. Kanskje var jeg bare en taper med store drømmer? Det er lett å se bare det negative når man hele tiden tenker feil og drar seg ned.

   

Heldigvis har erfaringer gjort meg sterkere, samtidig som jeg har både venner og familie rundt meg. Til slutt klarte jeg å ta meg sammen. For jeg har mange kvaliteter, jeg klarer å få til ting og jeg har fortsatt kapasitet til å utrette ting! Når jeg fikk fortalt meg selv det mange nok ganger begynte jeg faktisk å tro på det. Spørsmålet ble hva jeg egentlig ville videre?


Det var da jeg tok steget med å finne en utdanning. Markedsføring og det kreative har alltid vært interessant, så valget falt på digital markedsføring. Spennende utfordring når man gikk videregående for en evighet siden, har passert 50, er til tider håpløst ustrukturert og evig tidsoptimist….


Det ble mange innleveringer i siste liten, noen utsettelse, litt stress, en del hodeverk og noen få negative tanker innimellom. Men jeg fiksa det! Stort sett alle innlevering ble bedre enn forventet og den avsluttende eksamen sto til en klar og sterk B, også det langt over forventningen!


Så forhåpentligvis har jeg lært. Jeg har fortsatt mye å gi og er bra nok! Så selv om jeg kanskje ikke er helt kvalifisert søker jeg de jobbene jeg har lyst til å søke. I verste fall hører man ikke noe. Det er mange muligheter der ute og jeg har ikke tenkt å la de gå fra meg fordi en dum tanke forteller meg at det er noe bedre enn meg de ser etter!


T-skjorte motiv lånt fra spreadshirt.no

Drømmene er fortsatt der og hvorfor i alle verden skal de ikke kunne gå i oppfyllelse en dag. Det er i alle fall verdt å gjøre et forsøk. Det er lettere å godta at man mislykkes om man føler man gir det en real sjanse. Jeg velger å jobbe for å snakke meg opp isteden for ned. Så selv om jeg er arbeidsledig med dårlig råd, har jeg fått trua tilbake. Tro kan bevege fjell heter det, da må det kunne utrette noe av det jeg vil også 😊



 
 
 

Comments


bottom of page