De første 42 årene av livet var Liatoppen helt sentral i livet mitt. Det var her jeg vokste opp, jobbet, bodde og det var her mine sønner fikk sin barndom. Med andre ord var det her jeg tilbragte det meste av mine første 42 år. Derfor er det naturlig med et eget innlegg om hjemstedet mitt som sammen med mine foreldre har formet meg til den jeg er blitt!
Liatoppen Fjellstove ble startet av mine besteforeldre og åpnet i 1961. Opprinnelsen var en gammel offisersmesse fra Gardermoen som ble kjøpt og flytta opp på fjellet 900 meter over havet i Ål. Som så mange andre lignende steder ble det bygd ut litt etter litt før mine foreldre overtok på 80-tallet.
Jeg har alltid vært imponert av det arbeidet de har lagt ned for å starte et sted som Liatoppen, og ikke minst å utvikle det videre. Det ligger mye hard jobbing bak! Fra barndommen husker jeg at mine foreldre jobba mye. Samtidig var de alltid i nærheten og de tok seg tid til å få oss (vi var 4 søsken) til og fra fotballtrening og andre aktiviteter. Fine ferier hadde vi også. Å måtte ta fri fra skolen for å feriere i Danmark på våren var alltid like stas, for ikke å snakke om de gangen vi ble tatt med sydover.
Spesielt i vinterferie og påske ble stedet fylt av familier og barn vi kunne leke med. Mange av de var faste gjester som kom igjen år etter år. De siste årene var det deres og våre barn som leika sammen. Kan også huske at det var stas å feire bursdager når vi var små. Da hadde vi et helt hotell vi kunne bruke!. Alt i alt kan jeg ikke komme på noe negativt med oppveksten, bare en masse gode minner.
Etter hvert som tiden gikk hjalp jeg stadig mer til på fjellstua. Jeg trivdes rundt andre mennesker og det å yte service hardde jeg nok fått inn fra fødselen av. Når jeg var gammel nok til det fikk jeg betalt, ikke alle som var så heldig å kunne jobbe så mye man ville ved siden av skolen. Ble blant annet penger til både snøscooter og bil av det.
Som 17 åring ble jeg sammen med Hege som hadde sommerjobb på fjellstua. Det skulle vise seg å bli mer enn en sommerflørt, nærmere bestemt et 25 år langt samliv. Jeg skjønte at det å drive et sånt sted ikke var noen dans på roser. Det var beinhard jobbing og lange dager i sesongene. Jeg tok naturlig en stadig større del av det.
Etter at videregående og 3 måneder i militæret var unnagjort var jeg fulltidsansatt og jobben tok stadig mer av tiden. Fra da dreide det meste seg om jobb og familie. Ikke hadde jeg noe imot det heller. Det falt naturlig at det var jeg som skulle drive stedet videre en dag. Følte aldri noe press og det var helt og holdent mitt valg, det ble aldri lagt skjul på hvor mye det krevde. Jeg hadde alltid likt å være på fjellstua og trivdes både med varierte oppgaver, lange dager og med trivelige folk rundt meg. Jeg var innstilt på å gjøre en like stor innsats som foreldrene mine før meg.
Man kan ikke snakke om kjedelig dager og det blir rett og slett en livsstil. Det gikk i varierte oppgaver som resepsjon, bartender, servering, sjåfør, oppvask, barneaktivitør, markedsfører og mye mer. Aldri noe problem å finne noe å gjøre. Det kunne bli både lange dager og uker i sesongene. Når jeg var 23 kom også vår første sønn til verden, og mitt mål var å gi både han og den neste en like bra oppvekst som vi hadde fått.
Men det er også en beinhard bransje med stor konkurranse. En større utbygging i begynnelsen av 90-tallet ga ikke helt det resultatet vi håpte på. Når vi nærmet oss år 2000 var situasjonen blitt utfordrende. Jeg og Hege måtte ta noen runder i tenkeboksen – ville vi fortsette dette videre? Vi fikk hjelp av Helge, en god venn av familien. Han hjalp oss å sortere tankene, finne løsninger og til slutt fant vi ut at dette var noe vi ønsket. I januar 1999 stiftet vi Liatoppen AS sammen med en tredje person som ble med som passiv eier. En ny tidsperiode starta – nå var det jeg som satt med ansvaret selv om foreldrene fortsatt var gode hjelpere.
Det gikk ganske bra og vi fortsatte å prøve med utradisjonelle tanker for å utvide sesongene. Allerede når mine foreldre drev hadde vi startet med egne bussturer fra Øst- og Vestland for å fylle fjellstuen på sommer og høst. Pensjonistforeninger og andre grupper fikk også ferdige pakker fra oss istedenfor at reiseselskap la opp turene for dem.
Når den nye Kielferga kom i 2004 tok vi det et steg videre. På vår og høst arrangerte vi turer fra Bergen via vår fjellstue og videre t/r Kiel. Etter hvert ble det fulgt opp med bussturer til både Tyskland, Sverige, Danmark og cruiseturer med RCCL ut fra Oslo. Mye jobb, men artig var det. Noen av turene var far min reiseleder og på andre var det min oppgave. En fin avveksling, og på enkelte turer ble både Hege og barna med. Det ga oss litt påfyll av trafikk og inntekt utenfor sesongene, men dessverre ikke nok.
En stor fjellstue trenger også mye vedlikehold. Vi hadde 34 værelser og store fellesareal. Alt kunne trenge en del oppussing. Etter noen års drift hadde vi også fått til en trafikk som gjorde det mulig, men det meste av investeringene gikk til brannalarmanlegg, nødlysanlegg og oppgradering av kjøkken. Selv om vi fikk tatt spisesal og noen hotellrom var det ikke så mye gjestene så – og behovet var stort og voksende.
Reisemarkedet forandrer seg stadig og det merket vi også godt. Mange av de faste gjestene ble for gamle til å reise, og nye var stadig vanskeligere å få. Gjesten som reiste til samme sted år etter år fantes nesten ikke lenger og grunnlaget for egne bussturer forsvant. Pensjonistmarkedet endret seg også. Foreningene ble mindre og færre og nye pensjonister ble stadig mer reisevante og vanskeligere å få tak i. I tillegg fikk stadig flere av de som var glad i fjellet sine egne hytter. Vi klarte ikke å finne nye markeder og trafikken gikk ned, samtidig økte både konkurransen og kravene.
For å finansiere utbedringer planla vi hytter for salg rundt fjellstua, men når planene var klare kom finanskrisa. Markedet var dødt og planene ble skrinlagt. Selv om vi hadde trafikk og inntekter nok til å holde stedet i gang ble det mer og mer tydelig at man aldri ville komme opp i den standarden man måtte ha for å ha en fremtid. Når man skjønte det ble det stadig vanskeligere å motivere seg for å legge ned så mye arbeid og ofre så mye som man gjorde.
De to siste årene på fjellstua ble tunge. Man mistet motivasjonen, men allikevel måtte man trå til nærmest døgnet rundt til tider. Vi ble mer og mer overbevist at et salg var det beste. På den tiden hadde samlivet haltet et stund og jeg følte stadig mer på en tomhet innvendig. En tomhet som i stor grad skyldes ensomhet fordi dårlig prioritering hadde ført til at jeg ikke hadde noe liv eller nettverk utenfor fjellstua. Det var i denne tiden spillinga tok tak i meg igjen. Jeg har aldri lurt verken bedrift eller andre for penger, men min personlig økonomi ble ødelagt.
Høsten 2014 sprakk bobla og spillingen ble kjent. Jeg hadde kjørt meg selv i bunn psykisk og fysisk og kjøpere til fjellstua uteble. Resten av den historien har dere allerede fått…..
Selv om jeg fikk snudd livet i en positiv retning sto et stort problem igjen, min personlige økonomi var fortsatt elendig. Heldigvis meldt det seg en interessent rundt årsskiftet og et salg ble gjennomført våren 2015. Det var både sårt og vanskelig å flytte fra barndomshjemmet der tre generasjoner hadde lagt ned en stor innsats. Foreldrene mine støttet oss 100% i avgjørelsen, men jeg følte allikevel at jeg hadde sviktet det de og besteforeldrene mine hadde bygd opp fra grunnen av. Samtidig var jeg først og fremst lettet og spent på den nye tilværelsen.
Den dag i dag er jeg fortsatt glad i stedet og området. Jeg har stadig drømmer om Liatoppen og til tross for noen tunge år på slutten sitter jeg igjen med bare gode minner. Jeg ville ikke valgt bort den erfaringen og livsstilen, men i ettertid ser man at noen valg og prioriteringer kunne vært annerledes.
Etter at vi solgte har Liatoppen blitt solgt videre to ganger. Stedet er pusset opp for godt 10-15 millioner og fått standarden og løsninger vi drømte om. Dessverre står det nå tomt og blir kun utleid til grupper og selskap en gang iblant. Det er godt å se at stedet har blitt oppgradert, men leit å se at det ikke er mer i bruk. Det hadde både reiselivet i Ål og ikke minst det flotte skiskytteranlegget og arrangementene der fortjent.
Det var litt om en fantastisk plass høyt over havet i Ål. Et salg var nok ikke til å unngå, vi ville aldri klart å reise den kapitalen som trengtes på sikt. Uansett hvor riktig det var vil stedet alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte!
Dette var tøff lesning, Geir! Det er godt du er på god vei med selvjobbing. Du skriver veldig godt og det er lett å se hvor vanskelig du og mange i din situasjon har det. Jeg vil få takke deg og dere for utallige besøk på Liatoppen, både vintre, høstdager og somre gjennom mange, mange år. Det var alltid fantastisk å være der- god mat, flott betjening, Ivar med trekkspillet og gjestene gjorde feriene våre helt supre. Og naturen er jo bare helt fantastisk. Vi var der et døgn med nye eiere. Det var absolutt ikke det samme. Derfor ble det ingen flere turer. Alt godt for deg, Geir🌺Hils familien din fra Wenche og Tor Grønn