Hjulene spinner og sedlene slukes av maskinen en etter en. En litt småskjelven hånd fører en ny seddel inn i åpningen samtidig som jeg forbanner meg selv innvendig. Noen 20-kroninger ble fort til sedler og minibanken har hatt besøk et par ganger allerede. En miks av sinne, håpløshet, skyldfølelse og skam brer seg innvendig. Lett gjenkjennelige følelser, har kjent på dem så altfor mange ganger.
Så skjer det – tre jokere dukker opp. Bonusspill! Displayet lyser mot meg mens premien sakte, men sikkert kommer opp i noen tusen kroner. Kloa innvendig slipper litt taket da myntene renner og fyller opp skåla. Jeg fyller opp lommer og en pose og rusler mot utgangen. På veien lyser en annen automat mot meg, lokker meg. Bare noen mynter for å se om flaksen varer. Mynt etter mynt forsvinner og før jeg vet ordet av det er det nok en gang tomt. Jeg kjenner jeg kaldsvetter, hjertet dunker og kloa strammer til innvendig igjen. Jeg tusler mot bilen samtidig som tankene spinner rundt hvordan jeg skal klare å dekke over det denne gangen….
Et forsøk på å illustrere min første runde med avhengighet på starten av 2000-tallet. Den gangen spilleautomatene sto overalt på kjøpesentre, i butikker, på bensinstasjonene og andre steder folk ferdes. Både den gang og ved senere tilbakeslag ble spill en flukt fra det som var vanskelig. Et avbrekk fra grubling, depresjon og negative tanker. Men til syvende og sist ble jo alt bare så mye verre!
Å være spillavhengigh er en berg- og dalbane i følelser. Jeg synes det er vanskelig å forklare den trangen man føler for å spille. Til å begynne med var det spenning og den gode følelsen når man plutselig vant flere tusen. Etter hvert som tapene kom ble det trangen til å tjene inn det tapte som tok over. De vonde følelsene tar overhånd. Man vet det er dumt, men klare ikke la være. Skammen er for stor til at man klarer å innrømme det for noen, isteden bare fortsetter man….
Jeg har alltid vært fasinert av spill. Husker jeg syntes det var litt kult å få spillekuponger fra Centrebet i posten hver uke når jeg gikk på videregående. Mye mer spennende enn Norsk Tipping sitt stusselige utvalg og dårlige odds på den tiden. Det var den spede begynnelsen, men det var først i voksen alder det ble et problem.
Når man har det vanskelig innvendig leter man etter veier bort fra det vonde. Jeg var veldig lukket og hold alt for meg selv. For noen er flukten alkohol eller rus – for meg ble det spill. Avhengighet er sjelden noen bra uansett hvilken form det tar. Det gjelder i høyeste grad også spill. Det er ødeleggende både for økonomi, familieforhold og ikke minst i forhold til psykisk helse. Jeg har ikke tatt opp lån i andres navn, gjort underslag eller andre ulovligheter. Derimot har jeg fint klart å ødelegge min egen økonomi opptil flere ganger.
Det var som dere skjønner automatene som tok meg første gangen. Automater man ikke klarte å unngå på den tiden. De sto overalt der folk ferdes daglig og var nærmest umulig å unngå. Man kan si mye om norsk spillpolitikk og dobbeltmoral, men det får ligge til en annen gang.
Når jeg først hadde innrømt problemet og rydda opp gikk det bra i mange år. Jeg hadde derimot ikke gjort noe med selve grunnen til spillavhengigheten, jeg var fortsatt like lukket om egne følelser. Ville ikke bry andre med det - de hadde mer enn nok med sitt.
Den neste perioden kom når jeg begynte å bli fysisk og psykisk sliten. Driften av fjellstuen gikk feil vei, samlivet haltet og jeg så svært få lys der fremme. Det var nok til at jeg nok en gang flyktet til spill istedenfor å finne noen å snakke med. Nå var det nettspill som sto for tur. Når gjestene var kommet seg i seng ble jeg til tider sittende i timevis foran skjermen. Kort ble delt ut, hjulene på spillmaskinene snurret og pengene fløy….
Kredittkort var det ingen problem å få, ei heller forbrukslån. Det ble jo nærmest kasta etter deg fra ivrige banker med skyhøye renter. Skulle tro jeg var fornuftig nok til å la være. Drev tross alt en bedrift og anser meg selv for temmelig oppegående. Men når avhengigheten og negative tanker tar overhånd mister man liksom litt begrep om virkeligheten. Man lever i en egen boble der frustrasjon, håp, desperasjon og glede lar deg leve ut et bredt følelsesregister. Den store gevinsten kommer derimot aldri, desperasjonen blir fremtredende og til slutt har du misligholdt så mange betalinger at du ikke får mer kreditt. Ringen er sluttet og oppgjørets time står nok en gang for tur.
Arenaen var ikke den sammen, men følelsene var gjenkjennelige. De ble enda tyngre denne gangen, mye på grunn av at jeg var utslitt både psykisk og fysisk. Å dra på seg gjeld, dårlig samvittighet og skam i tillegg gjorde ikke akkurat saken bedre. Jeg hadde holdt det gående et par år mens jeg gravde meg stadig lenger ned både økonomisk og psykisk. Sommeren 2014 tok det slutt og bobla sprakk. Gjelden var nok en gang blitt så stor at det var vanskelig å skjule.
Jeg har alltid vært god på å skjule hvordan jeg har det innvendig, men denne gangen var jeg så langt nede at familien skjønte at det var noe. Det var min far som fikk meg til å snakke og som sammen med min bror hjalp meg til en midlertidig løsning økonomisk. Jeg følte meg liten og letta på samme tid. Det tok litt tid før jeg manna meg opp til å fortelle det til kona. Mye av grunnen var nok en visshet om at dette med stor sannsynlighet ville ødelegge et allerede haltende ekteskap. Spillingen var nok den utløsende faktor for at det røk akkurat den sensommeren, men det ville nok skjedd til slutt uansett.
Til tross for god støtte var det ikke lett å komme over det denne gangen. Jeg var rett og slett utslitt på alle måter. Den berømte veggen hadde jeg stanga i over lengre tid og tunnellen var helt mørk uten antydning til lys langt fremme. Innlegget om «Den mørke dagen» forteller mer om hvor langt nede jeg var.
Heldigvis valgte jeg livet - via åpenhet startet jeg kampen for å komme meg opp igjen. Jeg ble også tilbudt fjernbehandling for spillavhengighet via fastlegen. Etter å ha sendt inn alle skjema og papirer hørte jeg ikke noe mer. Jeg burde nok ha fulgt det opp, men siden jeg følte det var et tilbakelagt kapitel lot jeg det ligge.
Jeg var overbevist om at jeg aldri skulle miste kontrollen til spill igjen. Jeg hadde lært meg å snakke om ting istedenfor å flykte fra det. Det holdt ganske bra også - helt til pandemien kom og det sosiale jeg hadde bygd opp forsvant. Jeg hadde da trappet ned litt på sjåførjobben og tatt meg jobb i idrettslaget ved siden av. Jeg trodde jeg skulle takle større arbeidsmengde igjen, men tok feil og gikk på en ny smell.
Jeg sa opp og sluttet i idrettslaget, rett etter ble jeg sagt opp i min andre jobben på grunn av nedskjæringer. For første gang i livet sto jeg uten jobb og med masse tid til overs.
Fortsatt ble det en flukt fra hverdagen og det vanskelige. En flukt med håp om å vinne kapital til ideer og planer jeg hadde mye av. Like idiotisk nå som de tidligere gangene - og like skamfullt. Jeg burde jo ha lært! Heldigvis litt mer kontrollert denne gangen, og nå var det «snille» Norsk Tipping som fikk pengene. Det gikk i online automater, litt odds og lotterispillene som lokka med millioner av kroner til de heldige.
Jeg trodde jeg var klar for å være åpen om det, men skam over egne handlinger seira nok en gang. Enda så mye jeg ville klarte jeg ikke å innrømme at jeg sleit nok en gang. Jeg kunne snakke om mye med familie og venner, men spillingen ble nok en gang for skamfullt å fortelle for mye om. Selv om jeg begrenset meg kunne det gå opptil 10 000,- på en måned. Det merkes godt når inntekten er liten fra før.
På en måte føler jeg at ringen nå er sluttet. Både spillautomater, nettcasinoer og Norsk Tipping har fått sitt opp gjennom årene. Det er den siste runden med spill som har gjort det tøft å skrive dette innlegget. Først og fremst fordi det er såpass ferskt, og fordi jeg burde ha unngått å havne i fella nok engang.
Dette er noe jeg har vært bestemt på å ta opp, men som det har vært veldig vanskelig å formulere på en god måte. Enda så åpen jeg har blitt sitter det fortsatt langt inne å innrømme spilleproblem for meg selv og andre. Som jeg har nevnt flere ganger er nok skammen man føler det verste. Man vet jo innerst inne hvor håpløst og dumt det man driver med er.
Nå er det nok og denne perioden skal forbli den siste. Som student på fulltid med deltidsjobb (vikariat) har det vært vanskelig å finne en løsning på økonomien. Det er slitsomt med slike problem over lang tid, så jeg må jobbe for å finne løsninger.
Utenom disse bekymringene har jeg det bra i dag. Jeg føler jeg har kontroll og at jeg er på en god vei videre, blant annet ved hjelp av denne bloggen. Det føles godt å kunne dele tanker, utfordringer og følelser her inne. Og tilbakemeldinger har gitt meg visshet i at det hjelper andre, det gjør det enda mer verdt det. Jeg håper også dette innlegget kan være til hjelp for noen. Spilleproblem er dessverre ikke uvanlig, jeg kjenner selv til flere som har hatt lignende og større problem enn meg.
For min del trigges trangen for å spille av vanskelige følelser. Så beste behandling er å sørge for at man kommer gjennom vanskelige perioder på en god måte. Jeg må fortsatt være åpen og snakke om ting som er vanskelig. I tillegg sørge for å få mine doser av "lykkepiller" i form av fysik aktivitet, naturopplevelser, konserter og tid med venner/familie!
Til tross for at jeg føler det er tilbakelagt, har jeg meldt meg opp på en fjernbehandling via Blå Kors. Tenker det kan være lurt å være litt føre var. Jeg har også gjort andre tiltak som skal hjelpe meg å unngå et nytt glipptak. Å være åpen og ærlig om det her er et viktig tiltak, da blir det lettere å snakke om fremover også. I tillegg er jeg tross alt veldig heldig, jeg vet at jeg har både familie og venner som bryr seg. Det å ha noen man vet støtter deg betyr så enormt mye, så tusen takk til dere alle!
Kunne nok skrevet mye mer omkring dette, men det får holde for denne gang. Fullt mulig det kommer flere betraktinger og historier senere. Dette innlegget skulle kommet mye tidligere i bloggen, men har som sagt vært utfordrende å fullføre. Nå når det nå endelig er gjort føles det både godt og lettende. Dette skal være mitt endelige oppgjør med spillavhengighet!
Comments