Egentlig hadde jeg tenkt å fortsette med å lage et innlegg om Liatoppen. Det var stedet jeg vokste opp og tilbragte de første 42 årene av livet. Siden det er verdensdagen for psykisk helse velger jeg heller å ta opp et tema som kanskje er viktigere enn noe annet – det å snakke med noen!
Alt blir så utrolig lettere når man har noen å snakke med. Å holde ting inne er noe av det verste man kan gjøre. Det negative hoper seg opp, helt til det til slutt blir for mye. Lar man det gå så langt er det mye tyngre å komme seg opp igjen. Egentlig burde det ikke være verre å snakke om hvordan du føler det enn om du har fysisk vondt i kroppen et sted.
Tidligere var jeg der – jeg ville ikke plage andre med mine problemer. På den tiden hadde jeg egentlig ingen omgangskrets utenfor nærmeste familie. Selv om jeg er så heldig at jeg har både fantastiske foreldre og et godt forhold til mine tre søsken, ville jeg ikke «plage» dem med mine problemer. Jeg tenkte at både de og hun jeg var gift med hadde mer enn nok med sin egen hverdag. Jeg var også elendig til å ta hensyn til hva jeg trengte – andre kom alltid i første rekke.
Resultatet ble at det negative aldri fikk noe utløp, isteden tok det bare mer og mer overhånd. Min flukt ble som nevnt tidligere spill (det kommer mer om det i senere innlegg). Det er selvfølgelig ikke noen god løsning – det gjorde problemene bare mye større. Det føles nesten som å være låst inne i et rom som sakte ble fylt med vann. Du stanger og kjemper for å komme deg ut, men det nytter ikke….. For meg ble samlivsbruddet den berømte dråpen. Innerst inne visste jeg at den dagen ville komme, og at det sikkert var det rette for oss begge. Men der og da var det den siste livlina som røyk.
Jeg hadde latt det gå så langt at det ikke fantes noen utvei – alt var ødelagt. Sånn føltes det helt frem til toget hadde passert og et eller annet brista innvendig. For meg var det en real vekker helt i siste liten.
Etter den dagen var jeg bestemt på at noe måtte gjøres. Familien fikk vite hvordan jeg hadde det og jeg fikk god støtte av min fastlege. Det er umulig å beskrive hvor deilig det føltes å lette på noe av det man hadde stengt inne gjennom flere år. At det kunne gjøre så mye å få snakke ut om ting hadde jeg aldri trodd – og da er det vanskelig å skjønne at man ikke tok det valget før.
Etter dette ble jeg en helt annen person som kunne prate med både familie og nære venner om vanskelige ting. Ting jeg aldri ville snakket med noen om før. Også når jeg gikk (litt for fort) inn i et nytt forhold var jeg åpen om hva jeg hadde vært gjennom og hvordan jeg hadde det. Det føltes så ubeskrivelig godt å kunne snakke om det!
Grunnen til at jeg prioriterte å skrive dette i dag er at jeg tror dette er noe av det viktigste å gjøre dersom man sliter og vil skape seg et bedre liv. Hadde jeg vært flink til det fra starten ville jeg sannsynligvis unngått de ekstra problemene blant annet spilling førte med seg. Jeg vill ikke ha trengt den type stimuli for å flykte unna problemene....
Hvorfor skal vi være så redd for å snakke om dette? Du skal verken føle det flaut eller skambelagt! Tror særlig vi menn har lett for å tenke sånn - slutt med det! Alle har sine nedturer i livet og de fleste av oss holder det inni oss. La det komme ut. Desto mer vi snakker om det desto lettere blir det for andre å snakke om det - en vinn vinn med andre ord!
Jeg hadde kanskje ikke noe stort nettverk, derimot hadde jeg både en flott familie og en fastlege jeg følte både så og hørte meg. Om du ikke føler deg like heldig skal du vite at det finnes mange måter å få hjelp på der ute. Både ulike helsetilbud innen kommunen og ikke minst telefontjenester du kan ringe til døgnet rundt. Bare det å ta et initiativ for å få noen å snakke med er et steg i riktig retning, da blir de neste stegene så mye lettere.
Vi er alle veldig forskjellige, så det er vanskelig å gi noen fasit på hvordan andre skal få det bedre. Men det å finne noen å snakke med vil aldri være feil. Det endret veldig mye for meg i alle fall! For noen kan det være nok, mens det for andre kan det bane vei inn til ytterligere hjelp og oppfølging.
I dag har jeg både en fin familie rundt meg – og et nettverk av god venner det går an å prate med. Jeg vet jeg er heldig og at det dessverre ikke er alle som er like heldig. Men husk at det ikke er antall venner som teller – det er som i så mye annet viktigere med kvalitet enn kvantitet!
I et senere innlegg vil jeg også komme tilbake til hvordan jeg gikk frem for å skaffe meg et større nettverk. Det er kanskje ikke den rette måten for andre, men det kan gi noen ideer. Kanskje kan du finne en vei som passer deg! En ting er sikkert - man kommer sjelden langt med å bare sitte hjemme å vente….
Følg gjerne med på Instagram og/eller Facebook for mer innhold og påminnelser om nye innlegg på bloggen. Husk at det både oppe og nede på siden min finnes nyttig informasjon om du trenger noen å snakke med. Vær så snill å bruk dem om du føler du trenger det – det kan være ditt første steg inn i et nytt og bedre liv!
Comments