Om du ikke har fulgt bloggen fra start anbefaler jeg deg å lese de to første innleggene "50, feit og mislykka" og "Den mørke dagen". Disse gir et innblikk i bakgrunnen for bloggen.
I forrige innlegg tok jeg opp det å tørre å snakke om egne følelser og tanker. Å holde alt inni seg var kanskje den viktigste grunnen til at jeg havnet der jeg gjorde. En annen avgjørende del var følelsen av ensomhet. Jeg manglet et sosialt nettverk og tilhørighet. Dette er det første av flere innlegg med dette som tema.
Ensomhet er vanskelig å måle eller tallfeste. Det er en følelse som trigges av hel ulike ting for hver og en av oss. Generelt er vi mennesker «flokkdyr» hvor tilhørighet og sosial omgang er viktig. Allikevel er det stor forskjell på oss. Noen er supersosiale og må ha folk rundt seg store deler av tiden for å trives og føle seg trygg. Andre trives med mye alenetid og har ikke det store behovet for å være sosial. Jeg ligger nok et sted midt imellom, men mest mot den sosiale siden. Felles for de fleste av oss er nok at det er viktig å ha noen nær.
Når man ser for seg ensomhet tenker man ofte på noen som sitter alene hjemme store deler av tiden, men ensomhet er så mye mer enn det. Jeg tror det er veldig vanlig å føle på ensomhet selv om man er er sammen med mange. Det kan være på skole, på arbeidsplassen, på tilstelninger eller i livet generelt. For mange er kanskje den ensomhetsfølelsen enda sterkere når man ikke føler at man passer inn blant de man har rundt seg?
Jeg har på ulike måter følt på den type ensomhet gjennom store deler av mitt voksne liv.
Jeg var ikke ensom i den forstand at jeg var alene. Jeg bodde 20 meter fra fjellstua. Huset besto av tre leiligheter - så jeg hadde både kone, barn, foreldre og en bror rett ved. I tillegg var det selvfølgelig fjellstua hvor vi hadde gjester store deler av året. Gjester du pratet med, serverte, kjørte og arrangerte aktiviteter for. Det var hyggelig, og man fikk på en måte tilfredsstilt noe av behovet for sosial kontakt.
Allikevel var det alltid et tomrom der – det var noe som mangla. Jeg tok meg aldri tid til å pleie de vennene jeg hadde. Naturlig nok forsvant kontakten mer og mer. Man mistet de man kunne prate med og finne på ting med. Så til tross for folk rundt meg store deler av tiden ble det en tomheten som var stadig tyngre å bære.
Særlig de siste årene var dette noe som opptok tankene mine mer og mer. Hva hadde jeg egentlig uten jobb og den helt nære familie? Dette var noe som var med på å bygge den negative spiralen – og dette var noe jeg var veldig bevisst på å gjøre noe med når jeg endelig tok meg sammen. Hva jeg gjorde tar jeg i neste innlegg.
Et annet eksempel på den følelsen vil kanskje overraske mange som kjenner meg. Jeg oppleves nok som veldig sosial, omgjengelig og en som ikke er redd for å snakke. Jeg kan fint tale foran store forsamlinger og liker meg godt blant folk. Allikevel har jeg nok en form for angst ikke mange kjenner til.
Det er litt merkelig i grunn. Jeg kan fint dra på konserter og festivaler alene og kose meg med opplevelsen og musikken. Tons of Rock er et høydepunkt i året selv om jeg flere av dagene drar uten å ha noen andre med meg. Om jeg derimot drar på en lokal konsert alene føles det helt annerledes. Jeg er ute blant mange jeg kjenner og er på hils med – men kan velge å droppe det om jeg ikke har avtalt å dra med noen. Man føler på en ensomhet fordi man burde hatt noen å være med, blant så mange sambygdinger føler man det sært å gå alene..... Det kommer nok på grunn av de forventningene man selv bygger og hvordan man innbiller seg at andre tenker.
Litt av det samme gjelder når jeg er bedt bort i selskaper hvor jeg kun kjenner et par stykker. Da gjerne de som har bedt inn til laget og som sannsynligvis vil være opptatt med andre gjester meste av kvelden. Før slike sammenkomster kan jeg grue meg i flere dager på forhånd. Det er en slags frykt for å gå der alene uten å finne noe å være med, jeg er forutinntatt og ser for meg det negative. Tenker nok ofte på å finne unnskyldninger for å ikke dra, men jeg klarer å ta meg såpass sammen at jeg allikevel drar. Resultatet er at jeg får en artig kveld hvor jeg ofte er en av de siste til å finne senga. Noen få ganger fører stresset i forkant til at migreneanfall gjør kvelden kort. Uansett resultat er det jo bare tåpelige tanker som gjør at man ender der.
Jeg kvier meg for å gå bort til kjentfolk jeg vanligvis ikke er sammen med. Vil liksom ikke helt blande meg og «forstyrre» dem. Det er jo bare tull å tenke sånn og jeg vet det godt selv også. Jeg hadde tatt tak i mye av dette, men pandemien gjorde nok at jeg havnet litt tilbake i gammelt mønster. Plutselig var jeg tilbake til å kutte ut ting i frykt for å bli sittende alene.
Tror dette er en ganske gjenkjennelige følelser mange sitter inne med. Kanskje er man ny et sted og føler seg utenfor. Eller (som for meg) man bor på hjemstedet, men av ulike grunner har man ikke vært så veldig delaktig i det sosiale livet tidligere. Man lar følelsene ta kontroll og blir hjemme i den trygge sofaen istedenfor å gjøre det man egentlig ønsker....
Det er vondt å føle seg ensom på denne måten, og det er veldig lett å resignere ved å tenke at man bare må innse at sånn er det. Men det trenger ikke være sånn – ikke om man ikke ønsker seg det selv! I neste innlegg skal jeg skrive litt om hvordan jeg bygde meg et sosialt liv etter samlivsbruddet – og hvordan jeg prøve å ta tak igjen nå! Så følg med – kanskje kan det være tips der nettopp for deg!
Comments