Livet mitt handler på en måte om tiden før og etter denne grå høstdagen i 2014. Minnene om akkurat denne dagen gjør fortsatt vondt, men den er også et bevis på at ting kan endres til det bedre! Den dagen kunne fort blitt min siste – det er jeg så utrolig takknemlig for at den ikke ble!
Jeg hadde tenkt på det lenge. Kroppen var både fysisk og psykisk utslitt. Jeg var sliten, skamfull, ensom og så på meg selv som en taper. Grunnen var mange – stikkord er å stenge ting inne, selvbilde, flukt gjennom spill, økonomi, samlivsbrudd og ensomhet.
I realiteten hadde jeg ikke noe liv utenom jobb og den aller nærmeste familien. Privatøkonomien hadde jeg ødelagt, jeg var utslitt og følelsen av ensomhet hadde fått stadig større overtak de siste årene. Nå var samlivet over – og hvem ville vel ha en overvektig, fattig stakkar uten nettverk? Man har sunket langt ned når man ser på seg selv som et dårlig forbilde for egne sønner. At de i lengden ville klare seg bedre uten meg.... Det ble bare for mye til slutt – og denne dagen skulle jeg få fred!
Man kan si at selvmord er en egoistisk handling, og det er jeg egentlig helt enig i. Men når du er så dypt nede at det ses på som eneste utvei, har man ikke tanker for akkurat det. Man vil bare vekk – man vil bli kvitt de vonde følelsene. Alt annet er uviktig. Alle har det best om du bare blir borte - du skammer deg og føler deg som en belastning. Den følte egenverdien er på null og man ser rett og slett ingen annen utvei. Man vil vekk, ha fred og bli kvitt den evige gigantiske klumpen som bare vokser innvendig. Den kveler deg og du vil bare få slippe….
Jeg var kommet til det punktet. Jeg hadde parkert bilen og lagt en liten avskjed på setet. En liten forklaring på hvorfor – en bønn om å hjelpe gutta mine gjennom det. De ville få det fint når de bare fikk litt tid, det var jeg sikker på. En farsfigur som i mine øyne ødela både eget og deres liv hadde de ikke bruk for!
Toget skulle være her om under 20 minutter, det var det som skulle gjøre «jobben». Alle som kjenner meg vil nok beskrive meg som både snill og omtenksom. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde ofra den stakkars lokføreren en tanke. Der og da var det uviktig…..
Det var en merkelig følelse. Jeg var fylt med sorg samtidig som jeg følte lettelse. Snart var det over! Samvittigheten tok meg. Jeg visste at en gutt satt hjemme og venta på at jeg skulle komme hjem for å lage middag. Den andre var hos sin mor. To gutter jeg elsket høyt. Jeg måtte sørge for at det ikke var alene når de fikk beskjed. Av den grunn ringte jeg mora for å få henne til å få noen til å ta seg av eldstemann som satt hjemme hos meg. Ubevisst var det kanskje også et siste rop om hjelp.
Heldigvis svarte hun. Jeg erindrer ikke stort av samtalen. Men på et eller annet vis fikk hun meg på andre tanker. Toget passerte uten at jeg sto i sporet…. Jeg er sikker på at om hun ikke hadde svart den gang hadde livet mitt endt i en alder av 42 år.
Jeg klarer heller ikke å forklare hva som skjedde etterpå. Idet toget passerte knakk jeg helt sammen. Har ingen anelse om hvor lenge jeg satt der. Men tilbake i bilen var det som om jeg plutselig fikk en indre styrke. En besluttsomhet jeg ikke hadde følt på årevis. Dette skulle være bunnen, nå måtte jeg faen meg skjerpe meg!
Som nevnt definerer denne dagen to ulike stadier i mitt voksne liv. Livet før besto av et usunt fokus på jobb og familiebedrift. Jeg trivdes med jobben og gleden ved å gi andre gode opplevelser. Feilen var at det var det eneste jeg hadde. Jobb og familie var prioritet, venner det stikk motsatte! Jeg var lukket og skjulte godt hvordan jeg egentlig hadde det. Noen tyr til alkohol og rus for å flykte - min flykt ble spill om penger.... Det sier seg selv at en ødelagt økonomi ikke er oppbyggende.
Etter denne dagen ble det sosiale og å bygge vennskap viktig. Jeg var tidligere lukket, nå åpnet jeg meg opp til både nære venner og familie. Ikke minst fant jeg nye gleder i livet som har gitt meg utrolig mye. Det er mye av dette som vil være det videre innholdet i bloggen. Hvordan havnet jeg så langt nede - og ikke minst hvordan jeg klatret opp igjen!
Dette var sterkt. Tårene rant. Så utrolig bra at du ikke tok det siste steget ❤️
Vet ikke helt hva jeg skulle skrive, noe om at å nå bunnen og klare seg gjør at man kan vokse... har sjøl vært langt nede noen ganger og tenker noen ganger at mye av livet handler om å "tåle" fremfor å leve... men så finnes det lyspunkter som virkelig verdt å stoppe opp ved. At du bruker dette som en styrke og kreativ kraft er fantastisk. Fortsett med det.