50, feit og mislykka

50-årsdagen skulle bli en fest full av moro og glede. Jeg skulle samle venner og familie til en feiring med aktiviteter, god mat, drikke og hygge! Faktisk første gang i voksen alder jeg skulle feire dagen. Etter å ha fokusert på det sosiale i flere år hadde jeg endelig en vennekrets. Dato var satt av, Facebook arrangement lagd, venner/familie bedt og planlegging begynt. Dessverre ble det med det…..

Hele ideen bak denne bloggen startet etter at jeg var fylt 50 for over et år siden. Det var flere grunner til avlysningen - både psykiske og økonomiske. Jeg var 50 år, men hvor var jeg i livet? Til tross for steinhard jobbing det meste av livet var jeg nå arbeidsledig og uten særlige verdier. Pandemien stjal mye av det sosiale jeg hadde jobbet opp. Å skape sin egen arbeidsplass gikk også i vasken når finansene ble utfordrende.

Til tross for at jeg har funnet en relativt aktiv livsstil har jeg nok fortsatt for lett for å finne trøst i usunn kos når jeg sitter hjemme alene på kvelden... Enden på visa var at året jeg fylt 50 ikke ble et festlig år - det ble et år hvor jeg etter mange gode år var tilbake til å føle meg både feit og mislykka.....

Livet er fullt av opp og nedturer – noen brattere enn andre. Her skal du få litt om mine dårlige valg, feilprioriteringer, depresjon, spilleavhengighet, ensomhet, gleder og oppturer. Et sammensurium som har gjort meg til den jeg er i dag. Målet er å slå et slag for mental helse. Vi har alle våre historier, men som oftest forblir de våre egne historier. Her legger jeg ut mine i håp om at det kan være med på å løfte flere opp samtidig som det løfter meg selv.

Med andre ord har tankene vært der lenge. Er det av interesse for andre? Vil noen lese det og følge med? Kan det hjelpe andre? Spørsmålene har vært mange og jeg har nølt i visshet om at jeg må utlevere veldig mye om meg selv.

Flere i nære og ikke fullt så nære relasjoner har siste par årene fått alvorlige diagnoser. Noen har gode utsikter, andre kjemper videre og atter andre har forlatt oss. Livet er ofte både trist og urettferdig! I mitt hode har jeg da tenkt at mine opplevelser og utfordringer bare er bagateller. De har ikke kunne bestemme over eget utfall, men derimot vært helt avhengig av hvilken hjelp andre kan gi. Der problemet er psykisk kan man jo enkelt sagt bare begynne å tenke og handle annerledes ……

Disse tankene fikk meg nesten til å droppe hele prosjektet. Men fakta er at det som har med mental helse å gjøre er langt fra bagateller. Det ble nesten min bane og tar livet av hundrevis av mennesker i Norge hvert år. Menn og kvinner i alle aldre og ulike samfunnslag. For noen år siden mistet jeg selv en av mine nye venner til selvmord. Det var en tung erfaring da jeg følte at jeg burde skjønt det og dermed kunne gjort et forsøk på å stoppe henne.

Mange flere kjemper en daglig kamp mot depresjon, angst og andre psykiske plager. Kanskje er det fint at man tørr å fortelle om det? Sette ord på følelser? Jeg velger å tro det – derfor ble denne bloggen til!

Jeg er lei av å føle meg deppa og jeg hater å føle at jeg ikke er god nok. Når man lar de tankene få overtak er det vanskelig å komme videre. Tanker og ideer har jeg mange av, men det forblir nettopp det. Når man ikke har trua er det også vanskelig å lykkes.

Det hører fortiden til og det er tross alt fremtiden som teller. Jeg ønsker å inspirere til å kunne snu de dårlige øyeblikkene til gode dager! Selvmordsstatistikken er dyster lesing og sannsynligvis med store mørketall, en statistikk jeg også nesten ble en del av for 9 år siden. Vi menn er ekstra utsatt. Sannsynligvis fordi vi har lett for å stenge ting inne og er for skamfulle til å be om hjelp.

I denne bloggen vil dere få et innblikk i hvorfor jeg havnet dypt i kjelleren for flere år siden. Om å treffe den berømte veggen, og ikke minst om hvordan jeg fant nye retninger i livet som hjalp meg opp igjen. Jeg hadde lykkes ganske godt også, helt til pandemien kom og satte meg en noen skritt tilbake. Tidligere erfaringer har gitt meg bedre verktøy og er vel et bevis på at motgang gjør oss sterkere!

Mitt håp er at jeg kan hjelpe andre til å åpne seg, be om hjelp og snu vonde dager. Vi har bare et liv, og det går fryktelig fort. Da er det trist at mange av oss ikke klarer å få det beste ut av det. Vi har et fantastisk utgangspunkt fordi vi er heldige å bo i et velfungerende land som er skånet for krig, undertrykkelse, uro og store katastrofer.

Samtidig er dette kanskje en av grunnen til at mange sliter mentalt i et land hvor man skulle tro det ikke var et problem. At stadig flere sliter økonomisk i dagens Norge er også uheldig, økonomi har absolutt innflytelse på vår psykiske helse. Det forventes at man skal ha et godt liv og alt skal være så forbanna perfekt. Når man ikke når opp til de målene er det fort å føle seg utafor og som en taper – de andre lykkes jo så godt! Eller gjør de egentlig det? Mange av oss lever nok med en fasade som skjuler hvordan vi egentlig har det.

Jeg er nå godt i gang med mitt 51. år og har bestemt meg for at det skal bli starten på mange gode år. Dette skrittet er en del av veien videre. Å være så åpen og personlig er fryktelig skummelt og langt utenfor min komfortsone.